Det hender av og til at det slår oss. Spesielt slik som nå som vi så smått begynner å se de første vårtegn, etter en lang, kald og mørk vandring gjennom vinterørkenen. For det er en fin tid vi har foran oss, og vi, godt voksne pedagog, har kontorplass på feil side av bygningen her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden. Helt blottet for utsikt til det pulserende livet, dersom vi ser bort fra noen skitne, men flittige arbeidsfolk. Rett ut mot Maritime GMC. Nei, det er ikke den helt store utsikten, og slik som forholdene nå en gang er, så har det ikke vært aktuelt med kontorplass på den rette siden av bygningen. Så får en heller dagdrømme litt om hvordan det er i retning av sjøsiden, eller parkeringsplassen og det pulserende livet der. Eller rett og slett ta en tur ut. Og ute kan det jo være så mangt vakkert å se på vårparten, når solen tar til å varme i bakkene, folk setter seg ned og prater med hverandre, og saftene stiger i alle kropper, både de med ut de uten røtter. Alle vil jo hilse solvarmen velkommen, glede seg over lyset og varmen og kjenne virkningen, slik det passer seg i en årstid som denne. Og det blir sol og glede og sosialt samrøre. Og så må vi sitte der inne sammen med noen andre nedstøvede kolleger, endog på den gale siden av bygningen, og streve med rettebunker og ItsLearning og Word og PowerPoint. Nei, vi skulle flyttet samtlige arbeidsrom til den rette siden for lenge siden.

Men likevel, det er en herlig tid. For hvert år skjer jo underet: Naturen rister av seg de siste restene som måtte være av snø og annet vinterlig bøss, og tar etter livet igjen. Og da kan jo utsikten til så vel industritomt som tilliggende herligheter være fin nok, den. Det er jo saker og ting som vokser dere ute, og bare later til å bli grønnere og grønnere. Og enda litt grønnere. Og til sist er alle bakkene så grønne at øynene knapt klarer mer, og det blir vår og sommer. Og snart er det lutter fargespill og 17. mai og juni og skoleslutt og sol og intens lukt som av…nei, vi skulle startet plommeplukkinga i Hardanger allerede nå, og gikk blaffen i plikten vår som menigmann, men det er jo ikke så helt lett. Dessuten så er det vel smått med plommer rundt industritomta. På sjøsiden og parkeringsplassen også, for den del. Men vi kan jo få lyst til å gjøre litt av det andre de synger om i den kjente sangen til Reidar Brendeland og Tre Busserulls, mens vi sitter her og trør vannet vår lille pedagogiske andedam. Som humoristen Storm P. visstnok en gang skal ha sagt: En venner seg til det meste her i livet, unntatt vørterøl. Men det går da rette veien. Ha en fin vårdag!