Noenlunde halvveis i festivalen Rått og Råde er det grunn til å gratulere festivalsjef Kristoffer Kinden Endresen og staben bak med et godt arrangement så langt. Som kultursjef Rolf Norås konstaterte overfor Rogalands Avis allerede under Susanne Sundfør-konserten torsdag ettermiddag: «Profesjonalitet preger dette arrangementet».
Det bør ikke være tvil: Rått og Råde er blitt en velfungerende festival.
Barnesykdommene har likevel meldt seg. Under starten torsdag kveld var for eksempel skjermingen foran pissoarene mer tilpasset blottere enn ennå edru menn.
Forholdene for journalister kunne også vært bedre, det kan lett ordnes neste år. PSS-vekterne og de frivillige vil nok vokse med erfaringene fra det å organisere storfestival. Som en kjenning noe småspydig hvisket meg i øret tidlig torsdag: «Det foregår mye intens voksenopplæring her ute akkurat nå».
Men for de 10.000 andre som besøkte Rått og Råde, kan jeg ikke forstå annet enn at det er lite å klage på, og jeg tipper at et stort antall ønsker seg tilbake neste år.
Hvis det blir noe neste år.
Besøkstallet for i går kveld og for Ozzy-kvelden i kveld kan være svært avgjørende i så måte. Hvis Stavanger-folk vil ha en høykvalitets musikkfestival i byen, så må folk møte opp, selv om ikke Metallica spiller første året.
For det er mye bra. Som skrevet før, programmet er imponerende, selv om jeg nå er enda mer skeptisk til Ozzys framføring i kveld enn jeg har vært tidligere. Men: De siste Osbourne-anmeldelsene har variert mye.
Det er en jovial kosestemning ute på det rommelige festivalområdet, stort sett bare blide folk, og med det forbehold at dette skrives før fredagskvelden er blitt skikkelig sen: Det er ikke plagsomt mye fyll. Rått og Råde fungerer fint også med medbrakte barn, i alle fall første del av kvelden.
En festival som har bunnsolide, danske Mew på scenen før Barne-TV har startet en fredagskveld, har et musikalsk tilbud som fortjener mange tilhørere.
A-has avslutningskonsert var rett nok preget av pompøs gigantomani, men det var en rått imponerende produksjon som ble servert, både i lyd, levende bilder og lysshow. Av det jeg har hørt til nå, er det lite som har skurret lydmessig.
Facebook-venner av meg som har vært mer på konsert og festival enn Arne Scheie har sett fotball, jodlet da også i går av glede etter oppstandelsen av den første utendørs pop- og rockfestivalen over flere dager på noen år i oljebyen.
Festivalledelsen har dimensjonert toalettforhold og ølutsalg for langt flere personer enn det de regner med kommer på festivalen. Det er et smart sjakk-trekk. Er det et sted f. eks. Rogafest tidligere har feilet prekært, så er det i beregningen av Stavanger-publikumets øltørst i varmen. Med mulig unntak for atomkrig og Viking-nedrykk, er det få ting som gjør festivaldeltakere i Stavanger surere enn å måtte stå i lang ølkø. Godt for butikkdriften er det jo heller ikke.
Rått og Rådes profil, blandingen av et utall sjangere, fra de vareste sanger- og låtskrivertakter fra Susanne Sundfør til hiphop fra Karpe Diem, kompromissløst harde rockere i Skambankt og Kvelertak og monumental og velpolert pop fra a-ha, gjør at folk flest naturlig nok ikke er beinharde tilhengere av alt som leveres på scenen. Den unge kvinnen som med svai i ryggen og blanke øyne fokuserte på presseskiltet mitt, så at jeg skrev i notisblokken under a-has framføring av andrelåten «Move to Memphis», og med stigende intensitet avkrevde svar på hvilket terningkast bandet fortjente, er illustrerende i så måte.
Den store hovedtyngden festivaldeltakere er uansett solid musikkinteresserte, om enn med typisk rogalandsk tilbakeholdenhet.
Delingen med to scener med et område med salgsboder og benker imellom, fungerer gullgodt. Det er stor nok avstand mellom scenene til at det fint går an å ha en hyggelig prat med venner hvis konsertørene trenger pause, og liten nok avstand til at du lett spaserer fra konsert på Scene 1 til konsert på Scene 2 uten å gå glipp av en tone.
Festivalområdet er stort nok til at det føltes behagelig å bevege seg blant 10.000 andre festivalgjester torsdag kveld.
Med Susanne Sundførs nydelige åpning av torsdagskvelden, og Uncle Deadlys solide start i går, sender også festivalledelsen et tydelig signal til billettkjøperne: Kom dere tidlig av gårde, for her er det kvalitet fra første tone, fra artister som tåler å se at ikke alle er på plass, men som leverer varene likevel.