Golfforbundets profilerte idrettssjef Frode Scheie har de siste ukene blitt kraftig hetset på norskgolf.nos debattsider etter at NGFs «OL-satsing» mot 2016 ble offentliggjort 9. februar. Eirik Tage Johansen ble vraket i satsingsgruppen, og Scheie er på forbundets nettsider sitert på at «Vi har inkludert de som per i dag har en realistisk sjanse for å nå kvalifiseringskravet.»

Deler av hetsingen er fortjent, synes jeg. Å lage seg kriterier som utelukker den spilleren som udiskutabelt er nærmest OL-nivået, er horribelt. Det viser at det er flere enn Tage som sliter med nærspillet. Idrettssjefen ser for seg at det endelige OL-kravet vil bli en plass blant de 3–400 beste på verdensrankingen. Sett med Frode Scheies øyne har altså Knut Børsheim, Espen Kofstad, Elias Bertheussen og Anders Kristiansen per i dag realistiske muligheter. Eirik Tage Johansen har det ikke!

Eirik Tage Johansen sliter også med nærspillet. Golf er et vanskelig spill. Det nytter lite å slå ballen 300 meter midt i banen om du bommer med åtte på innspillet, misser parputten og muligheten til å kvalifisere deg for golfens «Premier League» i Europa.

Men fasit er at ETJ har lyktes i den beinharde kvaliken til Europatouren hele fire ganger (2006, 2008, 2009 og 2010). Så sent som i januar 2011 ble ETJ nr. 8 i Africa Open. Som 29-åring blir vår beste golfer altså vurdert som sjanseløs til å forbedre sine prestasjoner. Det er flåsete, men jeg må bare si det: Du må nesten være håndballkeeper for å slenge ut en slik påstand.

Nærspill på dette nivået krever følelse. Men det krever også erfaring og årevis med hard trening. «Tage er én av de beste fra tee til green,» hører vi ofte når byens golfproff blir omtalt av ekspertene.

Tage har flyttet til Spania for å finne brikkene som mangler i det store puslespillet. Glem Frode Scheie. Du fikser det!