Jeg liker å fiske. Også gjedde, der den ligger på grunnene og soler seg. Råheten da den sniker seg innpå sluken fra undersiden og klasker til er brutal! Lyden av tenner som klapper sammen bekrefter at dette er ferskvannets rovdyr. Har du ikke stålfortom når den kommer, mister du garantert sluken.

på fortau og gangstier. Det viser seg at når syklister tar på seg sykkelhjelm er de udødelige, det er ikke de gående. Jeg sykler selv i ny og ne, og passerer Revheim skole når den starter om morgenen. Utallige er de eksempler hvor gule kulelyn med hjelm og fartsblikk raser gjennom elevflokker, elevene hopper til siden og rister på hodet av kulelynene som på sin side fortsetter sin hasardiøse fartslek forbi bussholdeplass og gjennom undergangskryss. Fortsatt er det de gående, uten hjelm, som må kaste seg grøften. Syklister uten hjelm tenker når de sykler, dermed går de under kategorien myk trafikant, og skal få sykle på fortau og gangstier.

Eldar Myhre i Fellesforbundet har kommet med en voldsom kritikk av hvordan det nye hotellet på Løkkeveien er skrudd sammen. Myhre sammenligner outsourcing, eller tjenesteutsetting, med sosial dumping, og mener mange av de som jobber på hotellet blir kynisk utnyttet av arbeidsgiverne deres.

Leif Johan Sevland slutter som ordfører og åpner for nye muligheter. Vi kan bare gjette hva han blir når han blir stor. Han må bli den ambassadøren Stavanger trenger. Fordi utenfor denne byen er vi ikke så kjente som vi tror. Undersøkelser på Karl Johans gate i Oslo viser at Stavanger ikke er verdens navle.

Det er rart med alle som nå løper til pressen fordi de ser underlige ting på nattehimmelen, alt fra værballonger til planeter og satellitter. For en del år tilbake så jeg sammen med Arild Abrahamsen i Aftenbladet, kunstneren Per Dybvig, samt en journalist fra VG, på nattehimmelen i Haugesund en stor lysende kule som hang stille noen hundre meter over hodene våre. Den hang der lydløs i et par minutter, mens vi funderte på hva det var. Da vi endelig gikk for værballong, raste den avgårde med en akselrasjon fra 0 til 100 km/t på under ett sekund. Vi bestemte oss for å holde kjeft, vi var tross alt på filmfestival klokken halv to om natten. Vi kom ikke engang på å løpe til pressen. Hvem ville forresten tro oss? Journalister på filmfestival?

Ankesaken mot Helge Ivar Pedersen (39) for drap på Ann Helen Karlsen er i gang. Etter planen skal den pågå i seks uker framover, og allerede etter første dag kan det fastslås at det går mot en durabelig oppgjør mellom aktoratet og forsvaret. Mimikken, kroppsspråket og de små, men syrlige kommentarene er ikke å ta feil av. Statsadvokat Tormod Haugnes og særlig Pedersens nye medforsvarer Sigurd Klomsæt er klare til å kjempe sine saker med alle midler.

«I Bakvendtland, der kan alt gå an …» Viking gjorde det motsatte av det de pleier. De startet som en stim piraya, og ledet helt fortjent 2–0 etter drøye 10 minutter. 3–3 var likevel et riktig resultat.

Fysst av alt vil eg takke Harald Christensen. Namnet som stod så sirleg skreve på ei tom side i boka eg no skal beretta om for dykk. Kven han er har eg ikkje klart å finne ut av, men eg reknar med at han har levd ein gang i perioden 1890-1970. Boka eg skal fortelje om er “Bondestudentar” av vår eigen Arne Garborg. Eksemplaret som ligg ved sida av meg her eg sitt på kafé i Provence. Stop der, du ser sikkert før deg at eg sitt på eit lite torg i ein liten landsby, men nei. Eg sitt faktisk ikkje der. Eg sitt mitt mellom barken og veden. På venstre side ligg ein gigantisk parkeringsplass, og på høgre sida har eg eigt gigantisk supermarked. Av type typisk europeisk gigantisk med eit utval som får daglegvarehandel i Noreg til å minne meir om potetplukking enn noko anna. Og her, på det vetle bordet kor eg nettop på stotrande nisse-fransk har klart å bestille ein café Americano, ligg altså dette paperbackeksemplaret av Bondestudentar, tredje utgåve frå 1911. Ganske besynderleg tykjer eg. I mi verd lev ikkje sånne bøker lenge. Eg skreller av side for side, og flisar kantane i løpet av ca eit år. Ordene bonde og student satt saman er ikkje ei smigrande samansettning. Hvertfall ikkje før Garborg planta denne boka i historia vår. Eg blir fort sjarmert ver korleis alle substantiv er merkte med stor bokstav, og det arkaiske språket me forlengst har gløymt. Ord som “styvin”, “flikreblid” og “fyrilogo” sprett fram i ny og ne og eg tar meg sjølv i å småle av språket. Heldigvis har min gode følgjesvein Harald Christiansen streka under dei mest uforståelege og omsett dei til nyare språk i margen. Kor lenge er det sidan du som les dette dreiv og noterte i margen i ei skjønnlitterær bok?

spilleren som sto for det «ekstraordinære» utleid til Sandnes. Å vente seg en tilsvarende kamp på Brann stadion i kveld, er å tro på julenissen …

Frøken Øyenstikker klaget ikke, selv om det hele var over i løpet av et par minutter.

Dagfinn Høybråten så ikke ut som om han formidlet et gledesbudskap da det ble klart at KrFs sentralstyre er innstilt på å endre bekjennelsesparagrafen. I praksis kan en framtidig KrF-varaordfører i Stavanger be til Allah.

“No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne.”

Man skulle kanskje ikke tro det, men noen ganger får selv pene, dannede mennesker anledning til å bli ordentlig kjent med rompa si, denne eiegode og for alle formål viktige kroppsdel som vi alle har et mer eller mindre godt forhold til. Vi for eksempel, under et par hektiske feriedager i fjerne strøk med fremmedkulturell bakterieflora. I dette tilfellet i eksotiske Laos. I aviser og ukeblader kan man stadig vekk lese om sprettromper og opptrening av ditto, men i vårt tilfelle var det nok heller tale om sprutræv. Raufoss! Anus Niagarus med tilhørende vind, inklusive kvalme og matthet. Dette må vel sies å være en særdeles lite glamorøs tilstand, lite egnet til å kombinere med utøvelse av ferieaktiviteter av typen båttur, langvarig tur i minibuss på humpete veier eller berikelse av vår kulturelle horisont. Vår hustru, som normalt er vårt livs lys og vår sengs varmekolbe, pleier gjerne å forhale til gjesterommet ved slike eksesser under hjemlige forhold, der hun tilbringer nettene i formodentlig opphøyet ro. Men i dette tilfellet måtte hun altså holde ut å dele hotellrom sammen med oss. Det understrekes dog at vi hadde separate senger. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Ta den helt ut, det er ingen grunn til at avisen lenger skal hete Rogalands Avis. Det er et navn som henger igjen fra tiden da 1.mai og Haugaland Arbeiderblad slo seg samen i 1955. Dagens navn er et problem i forhold til avisens nedslagsfelt, samt forvirrende for tilflyttere og nye avisgenerasjoner. Det hadde og vært enklere å markedsføre avisen som det den er om navnebytte hadde skjedd. “Stavangers Avis; en regionsavis for Stavanger”. PS: Skifter avisen navn neste år vil 1.mai og Rogalands Avis ha levd like lenge som navn, 56 år.