Jeg liker å fiske. Også gjedde, der den ligger på grunnene og soler seg. Råheten da den sniker seg innpå sluken fra undersiden og klasker til er brutal! Lyden av tenner som klapper sammen bekrefter at dette er ferskvannets rovdyr. Har du ikke stålfortom når den kommer, mister du garantert sluken.

I sommer har Siv Jensen fisket gjedde i grumsete vann. Via Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har hun kasta ut åtet. For hun tror vel ikke at vi skal tro at dette ikke var et planlagt utspill som hun ikke visste om?

Senest i går bekreftet Siv Jensen at hun var enig med Christian Tybring-Gjeddes beskrivelser i hans kronikk . Det er oppsiktsvekkende.

Vi er født og oppvokst i norsk kultur siden tidlig på 60-tallet, så kom ikke her og fortell oss at kulturen vår ikke finnes. Til tross for at Oslo-folk, nordlendinger, vestlendinger, og folk fra «oppibygda» og «nerribygda» har vært i konflikt i 1000 år, så har vi alle definert oss som norske. Og de som absolutt ikke vil være med på laget, har fått lov å stå utenfor og kalle seg bergensere. I all vennskapelighet.

- Skriver Tybring-Gjedde og avsporer den viktige debatten om integrering. For den debatten taper Frp. De har nemlig ingen integreringspolitikk.

Ja, en del innvandrere har problemer med å få et økonomisk og sosialt fotfeste i Norge. De er ingen trussel for norsk kultur. Først og fremst er deres manglende deltakelse i samfunnet symbolet på fattigdommen i Norge. Det viktigste vi kan gjøre er å styrke deres muligheter for å få jobb. Det kan ta tid å lære seg norsk, å finne arbeid, og å orientere seg i et nytt samfunn. Enkelte trenger ekstra hjelp. Den skal vi gi, selv om den enkelte innvandrer har et hovedansvar for å søke jobb selv.

Arbeiderpartiets mål er at politikken skal styrke, ikke svekke innvandrernes muligheter og motivasjon for deltakelse i yrkes- og samfunnsliv. Under hovedtanken gjør din plikt, krev din rett jobber vi hver dag for dette målet. Det har vi tenkt til å fortsette med.

Det er bekymringsfullt når unger ikke kan norsk når de begynner på skolen. Det er også en stor utfordring når norsktalende blir i mindretall i en skoleklasse. Jeg er i tvil om bussing er et riktig tiltak, men er åpen for diskusjonen. Men jeg skulle ønske at både Oslo og Drammen, som er de byene i Norge med høyest andel innvandrerbefolkning, hadde en mer aktiv politikk for sosial utjevning og at de prioriterte sosial boligbygging høyere. Det må finnes rimelige boliger i alle steder av byen slik at sosiale skillelinjer kan viskes mer ut uten behov for bussing. Dette må de to nevnte borgelige styrte byene ta mer på alvor.

Forestillingen om at det meste har gått galt i integreringspolitikken i Norge er ikke riktig. De aller fleste innvandrere i Norge har funnet seg godt til rette. De deltar i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar på samfunnets ulike arenaer. En ny generasjon unge med innvandrerbakgrunn er nå på full fart ut i utdannings- og arbeidsliv. Det er ungdom Norge trenger.

på fortau og gangstier. Det viser seg at når syklister tar på seg sykkelhjelm er de udødelige, det er ikke de gående. Jeg sykler selv i ny og ne, og passerer Revheim skole når den starter om morgenen. Utallige er de eksempler hvor gule kulelyn med hjelm og fartsblikk raser gjennom elevflokker, elevene hopper til siden og rister på hodet av kulelynene som på sin side fortsetter sin hasardiøse fartslek forbi bussholdeplass og gjennom undergangskryss. Fortsatt er det de gående, uten hjelm, som må kaste seg grøften. Syklister uten hjelm tenker når de sykler, dermed går de under kategorien myk trafikant, og skal få sykle på fortau og gangstier.

Eldar Myhre i Fellesforbundet har kommet med en voldsom kritikk av hvordan det nye hotellet på Løkkeveien er skrudd sammen. Myhre sammenligner outsourcing, eller tjenesteutsetting, med sosial dumping, og mener mange av de som jobber på hotellet blir kynisk utnyttet av arbeidsgiverne deres.

Det er ISS som står for renhold, og Food Story som står for kjøkkenet på Comfort Hotel Square. Dette faller Myhre særdeles tungt for brystet, og både i VG og Rogalands Avis har fagforeningslederen kalt dette for kynisk og rått.

Jeg skylder å gjøre leserne oppmerksomme på at også Rogalands Avis benytter seg av outsourcing, noen vil sikkert derfor mene at jeg er en smule inhabil i temaet. Avisen du holder i hånden er for eksempel trykket i Aftenbladet, og samme selskap har også sørget for at den havner i postkasser og løssalgsstativ. Én gang i uken har vi besøk av en IT-mann, og hver dag kommer det hyggelige og flinke folk fra nettopp ISS og steller til lunsj for oss. Ikke bare lager de mat, de vasker og støvsuger også. Og når vi trenger hjelp av vaktmesteren ringer vi til en mann som slettes ikke er ansatt i Rogalands Avis. Det hender også at vi kjøper inn redaksjonelt stoff fra både selvstendige frilansere og nyhetsbyråer.

Det kommer mye godt fra fagbevegelsen, men dette utspillet er rett og slett skivebom. Det er prinsipielt ingenting galt med verken å selge eller kjøpe inn tjenester på den måten hotellet på Løkkeveien gjør.

Forhåpentligvis er Myhres utskjelling av hotellet heller et utslag av at det er tulle- og jålebukken Petter Stordalen som eier det, enn at Myhre og Fellesforbundet vil at det skal bli forbudt å leie inn for eksempel vaktmestere, kantinemedarbeidere, rengjørere, IT-folk, fotballspillere, vaktselskaper, gartnere og andre som har gjort tjenesteyting til et lønnsomt og ærlig levebrød.

Leif Johan Sevland slutter som ordfører og åpner for nye muligheter. Vi kan bare gjette hva han blir når han blir stor. Han må bli den ambassadøren Stavanger trenger. Fordi utenfor denne byen er vi ikke så kjente som vi tror. Undersøkelser på Karl Johans gate i Oslo viser at Stavanger ikke er verdens navle.

Mange har faktisk aldri hørt om Solastranden. Problemet er bare det at Sevland vil bo i Stavanger. Han gidder ikke sprade rundt i hovedstaden. Der er det jo ingen som forstår dialekten heller. Men Stavangers ambassade må ligge der, så det er opplagt at her finnes et kreativt problem. Det må gå an å fjernstyre en ambassade fra Buøy.

Nå må kloke hoder jobbe sammen. Hvordan kan best ordførerens enorme kontaktnett og kompetanse best utnyttes maksimalt. Han tror kanskje han nærmer seg pensjonsalderen fordi han har holdt på så lenge, men slik er det jo ikke. Han er bare 48 år. Selv visste jeg nesten ikke hva jeg ville bli i den alderen.

Jeg ville stemt på ham uansett, fordi han gjør en god jobb. Eller ville jeg ikke. Nå må jeg stemme på John Fredriksen hvis han flagger ut til Stavanger. Han har jo hovedkontoret sitt her. Så se og få han på listen. Vi har noen like synspunkter Fredriksen og jeg. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle ham skatten min, men det er noe her. Jeg synes det er bra med folk som skaper arbeidsplasser, for ellers blir vi arbeidsledige. Hvorfor skal alle skal plent kritisere de som tjener mye penger.

Valget neste år blir lett for meg. Jeg stemmer på alle som har hovedkontor i Stavanger. Ledere fra Stavanger blir kumulert. Alle andre kan bare se langt etter min stemme.

Jupiter er for tiden godt synlig på nattehimmelen, så synlig at enkelte nå tror at det her er snakk om en UFO. De fleste rare ting man ser på nattehimmelen har så langt hatt en god forklaring. Denne gang fikk vedkommende som filmet Jupiter i fem strake timer en forklaring fra entusiastiske astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard: Det han så var Jupiter og det som rørte seg var hans vibrasjoner med kamera.
Slik er det også med den vitenskapelige letingen etter liv på andre planeter. Mange tror at de leter etter intellektuelle likesinnede, men i virkeligheten leter de etter éncellede bakterier. Et håp om å finne en bakterie som har klort seg fast på en gassplanet, hvor den har levd sitt liv i perverse minus eller pluss 120 grader i milliarder av år. Et vesen uten eget morsmål og som neppe har fått anledning til å ligge i en fluktstol for å gruble over livets realiteter. Vitenskapsfolkene vil juble mer over funnet av en éncellet bakterie langt der ute i verdensrommet enn en turistbuss full av svensker på handletur til Drøbak. En slik primitiv form for liv fra en annen planet er såpass lite eksotisk at selv en livstrøtt klamydiabakterie neppe ville forsøke seg på flørte med en éncellet turist fra verdensrommet.
Det er rart med alle som nå løper til pressen fordi de ser underlige ting på nattehimmelen, alt fra værballonger til planeter og satellitter. For en del år tilbake så jeg sammen med Arild Abrahamsen i Aftenbladet, kunstneren Per Dybvig, samt en journalist fra VG, på nattehimmelen i Haugesund en stor lysende kule som hang stille noen hundre meter over hodene våre. Den hang der lydløs i et par minutter, mens vi funderte på hva det var. Da vi endelig gikk for værballong, raste den avgårde med en akselrasjon fra 0 til 100 km/t på under ett sekund. Vi bestemte oss for å holde kjeft, vi var tross alt på filmfestival klokken halv to om natten. Vi kom ikke engang på å løpe til pressen. Hvem ville forresten tro oss? Journalister på filmfestival?

Ankesaken mot Helge Ivar Pedersen (39) for drap på Ann Helen Karlsen er i gang. Etter planen skal den pågå i seks uker framover, og allerede etter første dag kan det fastslås at det går mot en durabelig oppgjør mellom aktoratet og forsvaret. Mimikken, kroppsspråket og de små, men syrlige kommentarene er ikke å ta feil av. Statsadvokat Tormod Haugnes og særlig Pedersens nye medforsvarer Sigurd Klomsæt er klare til å kjempe sine saker med alle midler.

Allerede har den muntlige krigen pågått en stund. Haugnes har karakterisert rekonstruksjonen forsvaret foretok i Risavika tidligere denne måneden for useriøs, en type utsagn Klomsæt har gjort det klart at han rett og slett ikke finner seg i. Og allerede første dag måtte den erfarne lagmann Daniel Lunde, som blant annet administrerte Nokas-ankesaken med kyndig og myndig hånd, heve øyebrynene og forklare hvem som egentlig bestemmer i retten.

Også hovedforsvarer Arvid Sjødin stiller med nyslipte klør. Under innledningsforedraget la han an en helt annen og mer offensiv tone enn sist, vi kommer denne gangen til å oppleve et langt mer pågående forsvarerteam enn tilfellet var i tingretten i vår.

Et eksempel på dette er at forsvarerne på det sterkeste har motsatt seg at Pedersen skal inn i et tilstøtende rom når enkelte av vitnene forklarer seg. Sist trakk han på skuldrene og gikk frivillig ut av rettssalen, denne gangen forlanger han å sitte ansikt til ansikt når for eksempel ekskona skal forklare at han drepte Ann Helen Karlsen natt til 6. mars 2005. Hvem som fikk medhold i dette spørsmålet ble klart da retten ble satt klokken 09.00 i dag.

Det er å håpe at det ikke går prestisje i å få inn flest mulig verbale treffere, men at både aktoratet og forsvaret er mest opptatt av hva som har skjedd med Ann Helen Karlsen.

«I Bakvendtland, der kan alt gå an …» Viking gjorde det motsatte av det de pleier. De startet som en stim piraya, og ledet helt fortjent 2–0 etter drøye 10 minutter. 3–3 var likevel et riktig resultat.

Det var en festlig kamp. Begge lag satset voldsomt framover, og Viking var i førersetet i det aller meste av kampen. Likevel, Rune Almenning Jarstein sto en meget bra kamp, og hadde tre redninger som må kunne kalles avgjørende for utfallet. Nei, totalt sett var det lite å si på poengdeling. 3–3 kunne gjerne vært 5–5. Akkurat DET forteller jo at dette var mer «Hawaii» enn det var godt spill.

Vidar Nisja er en merkelig spiller. I går slo han igjen til med utrolige prestasjoner i korte perioder av kampen. Han headet nydelig på første stolpe i forkant av 0-1, han var nære på å øke ledelsen etter Bertelsens flotte overlegg og han skaffet straffesparket etter en fin dribling av råtassen Austin. Så var han liksom borte. Selv om han glimter til med spenst, timing og godt hodespill, er det som om han slipper seg ned et par hakk.

En som definitivt hadde sluppet seg ned noen hakk var Birkir Bjarnason. Islendingen spilte nylig en imponerende landskamp. I går var han nesten ikke synlig. De gangene han ble involvert framme på banen valgte han feil løsning, eller ble bare for treg. Både i bein og hode. Rart å se at en så god spiller kan ramle så totalt ut av form.

Jørgen Horn var tilbake fra start. Det var en varierende opplevelse. Hans styrke ligger i det offensive. I går ble han litt for ofte avslørt på fart, og hadde tydelige problemer med å time taklingene sine. Makker Indridi Sigurdson dekket Horns svakheter i det lengste. Islendingen er en bauta i forsvaret til Viking. Dessverre holdt det bare nesten. For Viking, Hareide og Østenstad er 3–3 et surt resultat. Det betyr kort og godt at målet om Europa kan stues ned under ispakningene i medisinskrinet. Løpet er kjørt. Nå spiller de bare for ære – og framgang fra 2009.

3–3 i Bergen er meget bra. Kampen ga også svar på en del av det som kan gi supportere, sponsorer og andre håp om bedre tider i 2011. Håkon Skogseid viste igjen at han har tatt store steg framover de siste månedene. Tommy Høiland holdt lenge godt nivå på Brann stadion. Unggutten jobber som en tyrk, har krutt i støvlene og sniffer målsjanser. Bakerst står Jarstein klippestøtt. Det bør være mulig for Hareide å løfte dette laget et hakk eller to.

Fysst av alt vil eg takke Harald Christensen. Namnet som stod så sirleg skreve på ei tom side i boka eg no skal beretta om for dykk. Kven han er har eg ikkje klart å finne ut av, men eg reknar med at han har levd ein gang i perioden 1890-1970. Boka eg skal fortelje om er “Bondestudentar” av vår eigen Arne Garborg. Eksemplaret som ligg ved sida av meg her eg sitt på kafé i Provence. Stop der, du ser sikkert før deg at eg sitt på eit lite torg i ein liten landsby, men nei. Eg sitt faktisk ikkje der. Eg sitt mitt mellom barken og veden. På venstre side ligg ein gigantisk parkeringsplass, og på høgre sida har eg eigt gigantisk supermarked. Av type typisk europeisk gigantisk med eit utval som får daglegvarehandel i Noreg til å minne meir om potetplukking enn noko anna. Og her, på det vetle bordet kor eg nettop på stotrande nisse-fransk har klart å bestille ein café Americano, ligg altså dette paperbackeksemplaret av Bondestudentar, tredje utgåve frå 1911. Ganske besynderleg tykjer eg. I mi verd lev ikkje sånne bøker lenge. Eg skreller av side for side, og flisar kantane i løpet av ca eit år. Ordene bonde og student satt saman er ikkje ei smigrande samansettning. Hvertfall ikkje før Garborg planta denne boka i historia vår. Eg blir fort sjarmert ver korleis alle substantiv er merkte med stor bokstav, og det arkaiske språket me forlengst har gløymt. Ord som “styvin”, “flikreblid” og “fyrilogo” sprett fram i ny og ne og eg tar meg sjølv i å småle av språket. Heldigvis har min gode følgjesvein Harald Christiansen streka under dei mest uforståelege og omsett dei til nyare språk i margen. Kor lenge er det sidan du som les dette dreiv og noterte i margen i ei skjønnlitterær bok?

Etter å ha lese et stykke ut i boka, slår det meg at den godeste Garborg gjennom denne boka snakkar direkte til oss studentar på dei unge universitetene i Noreg. “Bondestudentar”, det må jo vera oss det. Me som utgjer ein av hoveddelane på dei institusjonane som gjentatte gonger blir omtala som “tulleuniversitet” eller eigentlege høgskular med eit flottare namn. Eg tillet meg sjølv å gjengi eit kort utdrag av teksta: "Kvar ein snudde seg var der Leik og Gaman; alle Skjemtegaukar fraa alle Skulane hadde samla seg her, og kvar kunde sitt. Og alle dei Skjemtefulle Ord og Ordtak og all den range Spursmaal og snøgge Svar og all den ravgalne Latinen som flaug gjennom Lufti som ein Nissedans! So fri som her hadde Daniel aldri kjent seg. Kvardagslive med sitt Stræv og sitt Mas var gløymt; Folk hadde lagt Tankane og Sorgine etter seg heime; Morgondagen var ikkje til; Gleda, Gleda aaleine livde; dette var aa vera Student; dette var det ideale Studenterliv.

Skjønner dykk kva eg vil fram til? Me har i alle år fått høyre at Stavanger ikkje er ein ordentleg studentby, at Stavangerstudentane ikkje engasjerer seg, at me er late, og sluttar halveis i bachelorgraden vår for å arbeite med olje. Vidare gjengir Garborg talane til professorane som deltar på “russelaget” dei hel “ein gang um året.” Eg valgte å skrive desse orda før eg var kome meir enn halveis i boka. Eg vil driste meg til å komme med ei lita oppmoding til alle studentar i studentmiljøet vårt. Dette gjeld ikkje berre oss som sitt og sturar på bachelor og masternivå, men og dykk studentar, som har oppnådd høgverdige faglege stillingar, som no har friheita til å både undervise, studere og forske vidare på eigehand. Eg vil tørre å påstå at alle som har størstedelen av veka si på eit universitet eller ein høgskule med nasa i ei bok, kan leggje godviljen til og smykke seg med tittelen student!

Kjære bondestudentar! Me er 10 000 stykk i regionen vår. Me studerer alt i frå brønnteknikk til små snevre humanistiske fag som knapt nok har namn! Me er mange, og me vil være med og påvirke og utvikle universitetet vårt slik at me kan være stolte av arbeidet og arbeidsplassen vår! For det å studere, det er eit arbeid, og det skal takast på ramme alvor.

Bli med og stirr lånekassen i kvitauga: “Me skal studere til me døyr!” Enten som lærarar, ingeniørar eller professorar eller herlige evige studentar som år etter år et opp alt som er av fagtilbod og grader! Gløym for all del ikkje å lese Arne Garborg si bok “Bondestudentar”, den er ein heilrå klassikar, og eg trur at om Arne Garborg hadde levd i dag, ville han ha vore fast spaltist i SmiS og forelest på nordisk ved institutt for kultur og språkfag. Alikevel, viktigast av alt; studer og vær engasjert!

Brann-kampen på Viking stadion i vår var en kamp helt utenom det vanlige. Nå er
spilleren som sto for det «ekstraordinære» utleid til Sandnes. Å vente seg en tilsvarende kamp på Brann stadion i kveld, er å tro på julenissen …

Andreas Ulland Andersen dukket opp som en komet på himmelen da han serieåpnet hjemme mot Brann tidlig i vår. Ungguttens dødballfot ble helt riktig hyllet av medspillere, trenere og publikum etter 4-0-triumfen. Endelig så vi en nytent stjerne på den mørkeblå himmelen. I mixed sone slo han smilende til med sin forklaring på suksessen: «Jeg har blandet litt Beckham, litt Ronaldo og litt Ulland Andersen.» Vi ventet spent på fortsettelsen.

Jeg trodde fullt og fast at Ulland Andersens ekstreme ferdigheter var en nødvendighet for Viking. For tre uker siden ble «araberen» utleid til Ulf Sandnes for resten av sesongen. Ja, jeg vet at flere andre spillere har gjort framgang etter å ha blitt leid ut nedover i seriesystemet. André Danielsen og Jone Samuelsen er to av de beste eksemplene. Og ja, jeg vet at Andreas Ulland Andersen selv heller har lyst til å spille i Adecco enn å spille for Viking 2 på nivå fire i norsk fotball.

Men hvorfor klarte ikke Viking å holde «fyr i» unggutten med det fantastiske høyrebeinet? Jeg vet ikke. Det er klart Ulland Andersen må prestere for å kvalifisere seg til A-laget, han som alle andre. For meg er det likevel skuffende at en spiller med «Beckham-fot» ikke blir dyrket mer fram enn dette. Haugesunderen viste også bra fart i de kampene han fikk spille. Minusene er: Veik i duellene og for svak defensiv. Jo, jo. Jeg er skuffet, likevel.

Brann på Brann stadion er bare den første av flere vanskelige bortekamper i høst. Tromsø avga to poeng i Haugesund, og seier over Brann i kveld gir altså «bare» fem poeng opp til 3.-plassen. Det betyr at Viking strengt tatt må vinne for at målsettingen om å «komme seg ut i Europa» ikke bare skal bli en chartertur til Krakow siste helgen i november.

Det er ikke lett å være optimister for Viking-supporterne om dagen. Laget er tannløst, Ingelsten er skadet, Nevland sliter med å overbevise og treneren sier at Brann, RBK og Tromsø i de neste bortekampene «er en kjempefin utfordring». Det ville overraske meg stort om dette Viking-laget tar tre poeng i Bergen. Om de tar tre velfortjente poeng, er det et lite sjokk.

Frøken Øyenstikker klaget ikke, selv om det hele var over i løpet av et par minutter.

På Lindøy like utenfor Stavanger var jeg heldig og fikk tatt bilde av to øyenstikkere som parret seg. De kom flyvende rett i mot meg, og landet på en trestamme for å ha litt kos på en fin søndag. At det var midt i kirketiden bekymret dem ikke, ei heller at jeg bivånet parringsakten. Det hele var over i løpet av et par minutter, uten at frøken Øyenstikker klaget av den grunn. Da de fløy avgårde hang de fremdeles sammen og minnet om to veteranfly av typen L-4J Grasshopper.

Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene på bakkroppen. Hunnen fører sin bakkropp under hannens bryst, slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». I Norge finnes det 48 arter av øyenstikkere. En del av disse flotte insektene er heldigvis fredet fordi de har hatt stor tilbakegang da leveområdene deres er mer eller mindre forsvunnet.

Kilde: RogaStart

Dagfinn Høybråten så ikke ut som om han formidlet et gledesbudskap da det ble klart at KrFs sentralstyre er innstilt på å endre bekjennelsesparagrafen. I praksis kan en framtidig KrF-varaordfører i Stavanger be til Allah.

– Jeg tror ikke det kommer til å bli en aktuell problemstilling, men det kan være mulig, sa den usedvanlig forsiktige Høybråten til TV 2 om muslimer i KrF. Konservative KrF-ere frykter at de har mistet K for kristen – alt fordi nestleder Inger Lise Hansen og andre liberale vil gjenoppta prosjektet med å bygge et bredere parti etter kontinental, kristeligdemokratisk modell.

Og i et bredt, verdibasert parti inngår muslimer – en stadig viktigere velgergruppe i de store byene. At partilederen mener det neppe er aktuelt med muslimer i KrF-verv, henger sammen med nyere partihistorie og de åpenbare konfliktlinjene mellom tradisjonelle og moderne partimedlemmer.

Til å være et parti truet av sperregrensen, spenner KrF så vidt at de inkluderer Israel-venner, bedehuskristne, frikirkekristne, kristenkonservative, rødvinskristne, liberale Inger Lise Hansen-kopier og radikale Bjørn Eidsvåg-avstøpninger. Partiet er historisk et vestlandsk fenomen, der miljøet rundt avisen Dagen i Bergen har vært talerør for den konservative fløyen. I Stavanger er KrF som Høyre, altså styringsvillig og lite ideologisk. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe og Per Endre Bjørnevik er realpolitikere, mens Kjetil Clementsen og Bjarne Bjelland tilhører de av partiets lokalpolitikere som har Israel som hjertesak.

Det er en kjent sak at mange fra den muslimske innvandrerbefolkningen – spesielt pakistanere – har sans for KrF. For en god muslim er det ofte kurant å godta en god kristen, det er det sekulære ved det norske samfunnet som støter så mange muslimer. Familieverdier, motstand mot ekteskapsloven, porno, abort og alkohol klinger godt for kristne så vel som muslimer, og denne erkjennelsen gjorde sitt til at det hang KrF-plakater i Gamlebyen og Grønland allerede i 1997-valgkampen. Lars Rise surfet inn på Stortinget på muslimske stemmer, etter et opplegg inspirert av Doug Coe – leder i Fellowship-stiftelsen. Som venn av Kjell Magne Bondevik påvirket Coe måten KrF drev valgkamp på mot slutten av 90-tallet – da partiet nærmet seg sine gylne år.
Skal KrF få flere stemmer fra nye og for mange fremmedartede grupper, må det gis verv også til muslimer – uten at det kreves konvertering for å stå på en valgliste. Selv om allerede én imam har lovet å melde seg inn i KrF, ligger det stort konfliktstoff i Midtøsten-spørsmålet. Ali fra Islamabad og Reidun fra Indre Ryfylke kan møtes til felles motstand mot normløsheten og forfallet, men i partiet der det bes mest for Israel, vil en eventuell tilnærming mot muslimske velgere være mer enn vanskelig.

“No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne.”

Utrag fra Streif i sør-samenes saga Rogstad 1980.

1890: I herredsstyreprotokollen for Soknedal 10. Mai 1890 står det referert et skriv fra Kvikne herredstyre. Dette skriv var sendt til alle herredsstyrer i kommer som grenset opp til Gauldalsviddda. Dette skriv forteller at på et allmannsmøte på Kvikne 26. februar og på Innset 27. februar ble det etter “forutgående bekjentgjørelser fra kirkebakke besluttet at foretage en jaging av de lappene og reinhjordene som måtte finnes i herredet anstundene sommer, og henstiller til nabokommunerne om at lade seg representere ved grenserne under denne jagingen”, Soknedal herredsstyre vedtok at bygda skulle være med og oppnevnte lensmann Øye til å lede mannskapene. Han fikk beskjed om å ta med seg 15 sterke menn som skulle møte ved Hiåsjøen den 9. Juli med niste for 3 dager. I Kvikne vet vi at lensmann Thoresen var leder med like mange mann.

En kviknedøl som selv var med på denne “jakten”, skriver mange år senere i 1959 i “Fjell-ljom”:

“Lensmann Thoresen på Kvikne var likesom ‘generalstabsjef’. Ordre for felttoget var: Gammenfinnan må innhentes, og reinen skal jagast sør om stiftslina. Ingen gammelfinn såg me, berre ein liten reinsflott – som me jaga sørover – kom me over. Resultatet av felttoget var sikkerlig lik null. Kor stor denne felthæren var, kan eg ikkje hugsa. Men de var tapre tinnsoldater, og den utdelte ammunisjon var store ord. – - -
No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne. P.E.”

Men P.E. tar nok feil i det at de ingenting fikk utrette. Etter det gamle samer har fortalt underskrevne, så var denne rassiaen kjent av samene på forhånd. Venner i bygda hadde fortalt dem det. Så hadde de rømt fjellområdet for ikke å vende tilbake på mange år. Når en leser dette, kan en undres på at det med lensmenns mellomkomst og ved herredsstyrevedtakt kunne gå for seg slike ting for bare 90 år siden. Men slike hendinger sto vel i en gammel tradisjon. Det var slik det var gjort fra alders tid. Samene meldte ikke ifra. Og heller ikke dette ble meldt. Samene har dette ordaket:

“Det sømer seg ikke for solsidens folk å sette seg til motverge mot daroene, skyggesidens, de mørke gjerningers folk. Det er bedre å lide enn å stride.”

1901: Gauldalsvidda stenges for reinbeiting.

1956: Gauldalsvidda åpnes for villreinjakt.

Les mer om andre saker i Samenes Historie her

Man skulle kanskje ikke tro det, men noen ganger får selv pene, dannede mennesker anledning til å bli ordentlig kjent med rompa si, denne eiegode og for alle formål viktige kroppsdel som vi alle har et mer eller mindre godt forhold til. Vi for eksempel, under et par hektiske feriedager i fjerne strøk med fremmedkulturell bakterieflora. I dette tilfellet i eksotiske Laos. I aviser og ukeblader kan man stadig vekk lese om sprettromper og opptrening av ditto, men i vårt tilfelle var det nok heller tale om sprutræv. Raufoss! Anus Niagarus med tilhørende vind, inklusive kvalme og matthet. Dette må vel sies å være en særdeles lite glamorøs tilstand, lite egnet til å kombinere med utøvelse av ferieaktiviteter av typen båttur, langvarig tur i minibuss på humpete veier eller berikelse av vår kulturelle horisont. Vår hustru, som normalt er vårt livs lys og vår sengs varmekolbe, pleier gjerne å forhale til gjesterommet ved slike eksesser under hjemlige forhold, der hun tilbringer nettene i formodentlig opphøyet ro. Men i dette tilfellet måtte hun altså holde ut å dele hotellrom sammen med oss. Det understrekes dog at vi hadde separate senger. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Vi blir usedvanlig sterkt fokusert på de fordøyelsesmessige sidene av tilværelsen ved slike anledninger. For å vri litt på gode, gamle Blood, Sweat and Tears: “What goes in must come out”. Før eller senere. I vårt tilfelle helst før, hvilket utlagt betyr umiddelbart og ettertrykkelig. Man pendlet mellom toalettet og senga, de to sentrale stasjonene i vårt ellers så koselige og mahognibrune hotellrom, og verdsatte sterkt den korte avstanden mellom disse to punktene. Hmm! Er det nok toalettpapir? Det er i grunnen pent med mønstret papir. Det umønstrede blir unektelig litt kjedelig i lengden, og minner litt om det rimelige dopapiret man får kjøpt på Europris. Men det får jo på en måte mønster uansett, i alle fall etter bruk. Det viktigste er jo at det er mykt. Vi erindrer at toalettpapir i tidligere tider gjerne ble omtalt som “krepp-papir”. Kan det ha vært tale om en norvagisering av det engelske “crap paper”? Og den skrukken der, har den vært der før? Er det begynnende slitasje, eller kanskje….. Det er merkelig med dette språket, med etymologien. Hvor kommer ordene ifra? En fyr mente en gang at ordet “hemorroider” var et ord med åpenbart tysk opphav, med rot i preposisjonen “herum”, altså “vondt omkring”. Nåvel. Vi prøver jo stadig å slanke oss, og dette har helt sikkert bidratt til å gjøre oss lettere å omgås. Og siden vi er en person med høy arbeidsmoral, har normalt hatt for vane å legge slike uttømmende aktiviteter til helger eller ferier, så også i dette tilfellet. Det er som kjent fordeler med det meste, det gjelder bare å se dem.

Ha en strålende dag, og pass dere for Dodraugen!

Ta den helt ut, det er ingen grunn til at avisen lenger skal hete Rogalands Avis. Det er et navn som henger igjen fra tiden da 1.mai og Haugaland Arbeiderblad slo seg samen i 1955. Dagens navn er et problem i forhold til avisens nedslagsfelt, samt forvirrende for tilflyttere og nye avisgenerasjoner. Det hadde og vært enklere å markedsføre avisen som det den er om navnebytte hadde skjedd. “Stavangers Avis; en regionsavis for Stavanger”. PS: Skifter avisen navn neste år vil 1.mai og Rogalands Avis ha levd like lenge som navn, 56 år.

Det er ikke bare viktige avtaler som gjøres, nyttige kontakter som knyttes og nye produkter og løsninger som vises fram, ONS handler like mye om sosiale begivenheter. En del av det sosiale er å gå rundt på messeområdet å samle inn reklameartikler, såkalte giveaways.

Før i tiden handlet giveaways neste utelukkende om reklamepenner, kulepenner påklistret en eller annen logo. Det er atskillig mer avansert nå, og reklameartikkelbransjen er blitt storindustri. På ONS gjelder det å være attraktiv for de forbipasserende, få folk til å stoppe opp på standen, ingenting trekker mer enn en skikkelig giveaway.

En av de mest populære reklameartiklene er Oljedirektoratets kart over sokkelen. Det er ikke få papprør med dette kartet som stikker opp av de stadig mer velfylte posene mange av messedeltakerne går rundt med.

ExxonMobil har alltid hatt godt besøk under oljemessen. For fire år siden fikk alle som ville med seg en liten og hendig kikkert, og det regnes av mange ONS-veteraner som den mest populære giveawayen siden messens oppstart i 1974.Det er ikke bare harde pakker som gis vekk. Det er også mye gratis mat og drikke å hente, både på messen, men ikke minst om kveldene. Det gjelder å bli invitert på de beste festene, båtturer med full oppvartning er noe av det mest populære. Og mange av byens mest populære restauranter er leid ut til firmaer som tar med seg gjester som ikke trenger betale noen som helst.

Spørsmålet som lurer i bakgrunnen av denne virksomheten er om dette er smøring. Klart det er, men innenfor den såkalte rimelighetsgrensen, vil mange mene – men utenfor hva vi i pressen har lov å forsyne oss med.

Vi lar oss imidlertid smøre av ONS vi også, gratis mat og drikke på presserommet er det så vidt jeg vet ingen som har takket nei til.